Stranger Things er en av de mest omtalte seriene de siste to årene . Den har blitt rost av både kritikere og publikum, og kom for å friske opp en type historie som virket stillestående, og som selv den vellykkede filmen ikke klarte å gjøre mye for å gjenopplive. Barn på terskelen til ungdomsårene må møte ytre monstre og til slutt sine egne indre demoner.
Duffer-brødrene er skaperne av denne historien, i tillegg til å ha regissert de fleste episodene. Det skal ikke mye til for å gjette at disse tvillingene er fans av E.T. eller Stephen King.
Før de ble medlemmer av TV-jetsettet, skrev og regisserte de Warner Bros.-filmen Hidden . En apokalyptisk thriller med Alexander Skarsgård i hovedrollen, den gikk stort sett ubemerket hen på kino.
M. Night Shyamalan, den berømte regissøren av The Sixth Sense og Split , ble imidlertid imponert da han leste manuset . Han ansatte dem umiddelbart som forfattere for serien Wayward Pines . Disse to erfaringene hjalp dem med å slå gjennom i bransjen og knytte de nødvendige kontaktene for å få det store prosjektet i gang.
En glemt by
De «merkelige tingene» skjer i Hawkins , en fiktiv by i Indiana, i det nordøstlige USA. Hawkins kan godt være Derry , en annen fiktiv by der Stephen King har satt handlingen til mange av sine skremmende historier . En by der – som er vanlig i slike tilfeller – ingenting noen gang skjer.
William Byers' mystiske forsvinning ødelegger byens ro og setter i gang en rekke uforklarlige hendelser. Sentralt i historien er også ankomsten av Eleven , en jente med telekinetiske krefter.
Regjeringen har alltid skylden
En av Netflix-seriens styrker er den vellykkede kombinasjonen av elementer fra ulike sjangre . Mysterium og skrekk blander seg sømløst med science fiction . Alt dette er krydret med en balansert dose humor , langt fra de lette vitsene som ofte plager filmer i Marvel Cinematic Universe, for eksempel.
Det som skulle være et anlegg i regi av det amerikanske energidepartementet viste seg å være et hemmelig laboratorium . Der oppdaget forskere (med støtte fra mektige vesener) en interdimensjonal portal. Denne detaljen tilfører et interessant overnaturlig element til handlingen, i tillegg til konspirasjonsteorier.
80 -årene
Noen liker å kritisere 80-tallet. De mest radikale kaller det til og med det tapte tiåret . Men til tross for det intense hatet noen kan føle, vekker disse 10 årene nostalgi hos mange. Som vi kan se, er mange vellykkede serier i dag satt til eller fulle av referanser til livet i løpet av det nest siste tiåret av det 20. århundre.
«Stranger Things» er nærmest et manifest om dette emnet. Det historiske øyeblikket er mye mer enn et dekorativt element, både på et audiovisuelt nivå og innenfor selve historiens diegese.
Tilfeldig musikk er en av de viktigste ingrediensene for å oppnå denne effekten. Det er en direkte referanse til science fiction-filmer som Blade Runner og Tron , supplert av pop- og rockehitene som spilte uendelig på radioen i disse årene.
Et plot uten problemer
Duffer-brødrene utvikler sakte handlingen i Stranger Thing . Litt etter litt avslører de viktige detaljer for seerne, slik at de gradvis kan sette sammen puslespillet.
For å opprettholde dette bevisste tempoet, er kameraet avhengig av en rollebesetning som generelt sett ikke skuffer . Den unge Finn Wolfhard, Millie Bobby Brown, Gatter Matarazzo, Caleb McLaughlin og Noah Schnapp bærer den største dramatiske tyngden uten noen større tilbakeslag.
Winona Ryder oppfyller beundringsverdig sin rolle som en «morfigur», både i handlingen og som hovedfiguren i rollebesetningen. David Harbour, derimot, begrenser seg nesten alltid til å resitere replikkene sine, med et misfornøyd politibetjentuttrykk, men uten å lage noe støy eller forårsake noen distraksjoner.
De ET a Carrie
Visuelle referanser til klassiske filmer fra 80-tallet (og også 70- og 90-tallet) er svært vanlige i Stranger Things . Men E.T. er utvilsomt den mest åpenbare. I hver sekvens der hovedpersonene sykler, mangler det bare at det vennlige, fortapte utenomjordiske vesenet skapt av Steven Spielberg dukker opp for at likheten skal bli en ren kopi.
Blant de som blir hedret er også Carrie and It , miniserien fra 1990, den første audiovisuelle adapsjonen av Stephen Kings roman med samme navn. Andre 80-tallsklassikere som er på listen inkluderer The Goonies , Gremlins og Back to the Future.
Stranger Ting: En hyllest til hyllesten?
Til tider virker Stranger Things så bevisst som om den prøver å hylle filmen at den ender opp med å bli en «hyllest til en hyllest». Flere bilder, samt litt dialog, bringer publikum ikke tilbake til 80-tallet, men bringer dem nærmere 2011 og JJ Abrams' hyllest til Steven Spielberg med Super 8.
Er de andre delene alltid dårlige?
Stranger Things er, blant mye annet, et originalt produkt ; eller i det minste var det det i løpet av den første sesongen . Denne uttalelsen, med tanke på alt som er sagt om de mange referansene i handlingen eller på et visuelt nivå som er tilstede i serien, virker motstridende. Men det er det ikke.
Originaliteten ligger nettopp i hvordan kjente elementer kombineres. Selv den noe konvensjonelle innrammingen i serien som helhet skaper til syvende og sist en unik effekt.
Etter den vellykkede debuten av den første sesongen i 2016, var en andre sesong bare et spørsmål om tid . Og dermed, et år senere, under Halloween-helgen, lanserte Netflix Stranger Things 2. Duffer-brødrene og deres manusforfatterteam virket så besatt av å fortsette å overraske at de i flere episoder oppnådde det de så ut til å ville unngå for enhver pris: repetisjon.
De ni andre kapitlene i historien er fylt med tilbakeblikk som forklarer i detalj et plott som knapt trenger å forklares. Og i motsetning til det vi så i 2016, ender et økende antall sideplott opp med å bli irrelevante. Likevel er den overordnede historien så god at du vil ha mer.
Bildekilder: Nerdist / YouTube