Det er nesten umulig å tenke seg musikk uten musikalsk personale , selv for de som ikke er musikere og har minimal kunnskap om kunsten. Et eksempel på dette er å lytte til populære sanger på radioen eller Spotify.
På samme måte som millennial- generasjonen ikke kan forestille seg livet uten smarttelefon, gjelder det samme for enhver komponist eller utøver og det musikalske notasjonssystemet.
Musikken før den musikalske staben
For noen handler det nesten om å snakke om «musikk før musikk».
Å legge til rette for kunnskapsoverføring og avlaste arbeidsmengden på hukommelsen til utøvere og musikere var to av hovedgrunnene til etableringen av musikalske notasjonssystemer.
Fordi siden verden har vært verden og mennesket har vært menneske, har musikken vært til stede.
Historiens fødsel tilskrives fremveksten av skriftspråk . Selv om etableringen av notesystemet som et system for musikalsk notasjon (eller noen av metodene som gikk forut for det) ikke markerer slutten på en førmusikalsk æra, ville det være øyeblikket.
Evolusjon og muntlig formidling
Både «offisiell historie» og musikalske tradisjoner var utelukkende avhengige av muntlig overføring for formidling og bevaring, før de kunne nedtegnes og dokumenteres. Og akkurat som tidlige myter og legender inkluderte variasjoner hver gang de ble gitt videre fra generasjon til generasjon, gjaldt det samme musikalske former.
Det eneste «mediet » som melodier, toner og akkorder kunne lagres på, var hver enkelt persons hukommelse . Og i dag er det ingen som stiller spørsmål ved minners subjektive natur. Det bør også tas i betraktning at andre faktorer er involvert i den mentale bevaringen av enhver «lydfil» på en menneskelig «harddisk». Disse inkluderer hørsel og hver enkelt persons melodiske kapasitet.
Av alle grunnene nevnt ovenfor finnes det bevis på frustrasjonen som plaget noen av de tidligste musikalske komponistene i antikken og begynnelsen av middelalderen. Det var praktisk talt umulig for hver «komposisjon» å høres lik ut hver gang den ble fremført.
Første systemer for musikalsk notasjon
Helt siden antikkens Hellas har musikere forsøkt å sette melodier ned på papiret ved å bruke visuelle kriterier som kan tolkes som et ensartet og entydig språk.
En gjennomgang av flere dokumenter fra denne perioden fastslår at det fantes to systemer for musikalsk notasjon. Det ene systemet ble brukt til korsang og det andre til instrumenter. Begge metodene var alfabetiske og svært like hverandre.
Historikere og musikkteoretikere hevder at dette var fleksible musikalske strukturer som manglet ensartethet. Eller i det minste viste de ingen tydelig interesse for å oppnå det.
Det er også fastslått hvordan greske komponister representerte tonehøyde (lav eller høy). Bare grunnleggende informasjon har overlevd, og metoden som brukes for å bestemme varighet er ikke helt klar.
På den annen side tyder bilder fra antikkens Hellas som viser folk som spiller musikkinstrumenter på at systemet med musikalsk notasjon primært tjente et didaktisk formål . Billedlige fremstillinger inkluderte sjelden musikere som leste ruller med «partiturene». Det ser ut til at hukommelse og gehør holdt takten.
Spredt av romerne
Det greske systemet ble tatt i bruk av Romerriket . Som med mytologien, bidro utvidelsen av grenser og erobringen av nye territorier av den keiserlige hæren til spredningen over store deler av det som nå er Europa.
Med Romas nedgang og Det bysantinske rikets fremvekst gjennomgikk de kulturelle tradisjonene, hovedsakelig født i Hellas og tvangsmassifisert, nye mutasjoner.
Musikalsk notasjon var en av dem. Fra Konstantinopel ble derfor østlige elementer innlemmet, selv om den «musikalske skriften» beholdt sin opprinnelige alfabetiske essens.
Musikernes primære bekymring i denne perioden var fortsatt hvordan de skulle sikre at overføringen av musikalske mønstre ikke lenger nesten utelukkende var avhengig av muntlig tradisjon og kollektiv hukommelse. På samme måte var de opptatt av å standardisere sanger og akkorder for å begrense frie og improviserte fremføringer.
Etablering av pneumatisk notasjon
Etter hvert som den nye keiserlige enheten brøt med romerske paradigmer, vant neumatisk notasjon gradvis terreng i musikken, og ble til slutt det dominerende systemet mellom 800- og 1200-tallet, først og fremst i gregoriansk sang. Det er viktig å huske at sekulær musikk beholdt en fri og spontan karakter.
Neumer er grafiske symboler som er skrevet over teksten og representerer en eller flere lyder.
Dette systemet viste seg imidlertid å være mindre presist enn alfabetisk notasjon , siden verken rytme eller skala ble etablert. Rytmen ble direkte diktert av teksten, så komponisten hadde ingen forpliktelse til å spesifisere den.
Neumatisk notasjon krevde også at utøveren hadde forhåndskunnskap om den grafisk representerte melodien. Uten denne informasjonen var det umulig å tyde symbolene.
Musikknoter og fødsel av tetragrammet
Guido av Arezzo er en av de viktigste skikkelsene i musikkhistorien. Denne italienske munken , som levde mellom 991 og 1050, er kreditert for å ha gitt navn til notene . Frem til langt ut i middelalderen ble de første syv bokstavene i det vestlige alfabetet brukt til å representere tonehøyden til lyder.
Arezzo er også ansvarlig for implementeringen av tetragrammet , en metode for musikalsk notasjon som ville legge grunnlaget for det definitive pentagrammet.
Med fremveksten av dette systemet, bestående av fire horisontale , parallelle, rette og like langt unna linjer, hadde komponistene endelig en enhetlig støtte som lar dem "skrive ned" alle elementene som gjør hvert musikkstykke unikt.
Allerede på 1200-tallet la Ugolino av Forlì til den femte linjen , selv om det ikke skulle være før to århundrer senere at implementeringen av den ble definitivt pålagt.
Pentagrammet: ikke rom for unøyaktigheter
I tillegg til noter inneholder notesystemet en rekke symboler som hjelper musikkforfattere med å indikere taktart, tempo og til og med karakteren til en komposisjon.
Den består av fem linjer og fire mellomrom der alt er definert med matematisk presisjon . Videre kan ekstra linjer legges til øverst for svært høyfrekvente lyder, eller nederst for svært lavfrekvente lyder.
Bildekilder: Fargesider / musikk på fingrene